“Metoo meg i rassen, tenker Torill. Denne overfølsomheten som har sneket seg inn som en usynlig gass i verden”

Andrea Bræin Hovig

SISTE AKT

av Andrea Bræin Hovig

288 sider. Aschehoug:

https://aschehoug.no/siste-akt

Bokanmeldelse av Andrea Bræin Hovigs bok: “Siste Akt”

«Metoo meg i rassen, tenker Torill. Denne overfølsomheten som har sneket seg inn som en usynlig gass i verden. Hver eneste e-post hun har mottatt fra teateret, inneholder nå en automatisert epilog om nulltoleranse for trakassering. Oppfordringen skal liksom gjelde alle, men enhver idiot leser jo mellom linjene at det er kvinnene som skal skånes og tas vare på. Fordi de åpenbart er helt maktesløse og verken evner å uttrykke et nei eller et ja.» (s. 99)

Torill har vært den store divaen i norsk teater, og nå har hun takket ja til en siste rolle. Datteren Rut vokste nærmest opp i morens garderoben på teateret, men selv har hun ikke stått på scenen etter at hun ble gravid med en instruktør det siste året på Teaterhøyskolen. Relasjonen mellom mor og datter vakler, det koker av Metoo oppgjør i landet, og Ruts historien trekkes frem igjen – mot hennes vilje. Hun arbeider for livets opphold som barnehageassistent, med en sønn hun forguder, og dårlig forhold til guttens far. Rut har, som sin mor, en kritisk distanse til Metoo aksjonspresset fra morens radikale kvinnelige kolleger.

Forfatteren Andrea Bræin Hovig er skuespiller ved Nasjonalteateret, med solid bakgrunn fra miljøet hun skildrer i boka. Perspektivet i boka alternerer mellom mor og datter, hvor Torills gradvise alderspregete psykiske og fysiske forfall oppleves frigjørende av Rut. Risikoen bekymrer både produsenten og kollegene i oppsetningen av Hedda Gabler. Men ikke den geniale og skruppelløse utenlandske stjerneregissøren, i rollen som «gamle Adam».

De ulike lagene og perspektivene i boka gir et interessant bilde av teatermiljøet, og ikke minst kynismen hos kvinnelige skuespillerne i det gjensidige seksuelle samspillet mellom kvinnelige skuespillere og mannlige regissører. Som Rut mumler for seg selv i et anfall av dårlig humør: «Jenter som får lettkledde sammenbrudd på scenen. Fuktige halvåpne munner mot kameraet. Kåte fotografer som knipser og sikkert sier at kameraet elsker deg. Nå går liksom de kvinnene sammen for å knuse lekefengselet de kaller patriarkatet».