Mannesak har blitt identitetspolitikk

I dag har vi den internasjonale Mannsdagen. En dag få bryr seg om.

For noen år tilbake søkte jeg i Aftenposten på innlegg relatert til mannsdagen og kvinnedagen. Det jeg fant var et tosifret antall innlegg hver 8. mars mens jeg fant ET innlegg over en periode på 5 år relatert til mannsdagen.

Heldigvis har dette endret seg de siste årene, og jeg liker å tro at jeg har bidratt til dette gjennom mange titalls debattinnlegg siden 2016, da min tid som feminist definitivt var over og arbeidet med fokus på diskriminering av, og utfordringer for menn startet. Et engasjement som til slutt resulterte i en plass i det regjeringsoppnevnte Mannsutvalget, som leverte sin innstilling i april i år.

Og seks andre medlemmer av Mannsutvalget har i dag fått publisert et innlegg relatert til mannsdagen i nettopp Aftenposten der de gir uttrykk for en del av de samme bekymringer jeg selv har.

Etter mange år med et tilnærmet totalt ensidig fokus på kvinners utfordringer og nedvurdering av maskuline verdier ser vi i dag en motreaksjon som til dels er gledelig, men også til bekymring. Men fortsatt ser man at det stort sett alltid dukker opp en motstemme som beskylder menn for å sutre eller være stakkarslige om man våger å heve stemmen for å fokusere på menns utfordringer eller områder der det statistisk sterkt taler for at menn opplever diskriminering.

Samtidig viser meningsmålinger at spesielt unge menn i stadig større grad svikter den feministdominerte venstresiden i politikken. Og det gjelder ikke bare her i Norge. Valget i USA har aktualisert problemstillingen på nytt, og meningsmålinger viser at det politiske landskapet der trolig aldri har vært mer kjønnspolarisert.

I dag, på mannsdagen, skriver Hans Petter Sjøli om den mannlige identitet. Han skriver mye fornuftig. Og når han skriver «Alle andre grupper jobbet for å få samme rettigheter og muligheter som mannen», så har han mye rett i det. Kvinnefrigjøringen som har pågått i mange tiår har definitivt gjort samfunnet til et bedre samfunn, ikke bare for kvinner, men også for menn. Men lenge var det slik Sjøli beskriver, at likestilling var å bli som mannen. Men Sjøli skriver «var, og er, å bli som mannen». Og der er vi fundamentalt uenige. Og utviklingen som mange ser, og som han selv beskriver, viser at mange med meg mener at dette ikke lenger er tilfelle.

Feminismens dominerende definisjon av hvordan menn burde være, og nedvurderingen av menn som ikke er akkurat slik, har i stor grad bidratt til den motreaksjonen vi ser i hele den vestlige verden.

Og mangelen på gode, sunne, positive mannlige rollemodeller som menn kan identifisere seg med har gitt rom for kvinnefiendtlige antifeminister som Andrew Tate, noe Guttorm Grundt og Dag Furuholmen har kommet til orde om i intervjuer i Samtiden og Dagsavisen.

Mye tyder på at menn flest i liten grad identifiserer seg med de «feminine» idealer for mannsrollen som blir fremstilt som, for å sette det litt på spissen, blir sett på som den eneste aksepterte måten å være mann i et feministisk samfunn. Stort sett all form for tradisjonell maskulin adferd blir nedvurdert av feminismen, og samtidig dominerer feminismen på venstresiden i det meste av både norsk og internasjonal politikk.

Resultatet er at mannessak har blitt identitetspolitikk!

Skal den økende politiske polariseringen mellom kjønnene stanses må også rommet for hva slags menn og kvinner vi kan være gjøres større, og ikke minst må den hyppige nedvurderingen av menn fra feministdominerte miljøer stanse.

Positive maskuline rollemodeller må løftes frem og få den plassen de fortjener slik at det blir mindre plass til ytterliggående fenomener som Andrew Tate, eller underlivstafsende presidentkandidater, som Donald Trump. For de finnes der ute. Og om vi skal holde oss i den nylig tilbakelagte valgkampen i USA, så hadde den to flotte mannlige rollemodeller i front. Både Tim Walz og Doug Emhoff, mannen til Kamela Harris, fremstår som svært gode mannlige forbilder hvor de på en elegant måte både løfter frem klassiske mannlige egenskaper, men samtidig opptrer respektfullt og flott med hensyn til feministiske idealer og måten de snakker empatisk om kvinnene i sine liv, og kvinner som ledere. Dette i sterk kontrast til Trump og Vance, begge macho og konservative både innen familiesyn og kristentorientering.

Men skal balanse oppnås i likestillingen må det gis og tas litt i begge «leire». Eller som Sander Lier Sørhagen uttrykker det: «En balanse der begge kjønn respekteres for sine unike egenskaper vil frigjøre både kvinner og menn!»

Sørhagen etterlyser også en «ny generasjon forbilder som viser at det er mulig, å kombinere styrke med medfølelse, suksess med ydmykhet, og ambisjon med ansvar.» Men disse finnes, men tilsynelatende har etablerte medier (MSM) ingen interesse av å løfte disse frem og synliggjøre dem. Og med det bidrar etablerte medier til akkurat den polariseringen de selv fokuserer på.

Noe jeg selv for øvrig poengterte under pressekonferansen i forbindelse med fremlegging av rapporten fra Mannsutvalget, noe som resulterte i spontan applaus fra salen, uten at noen fra etablerte medier fant det bryet verdt å kontakte undertegnede av den grunn. Noe jeg også poengterte i mitt tilsvar til Eva Stenbro sin etterlysning etter menn som kjemper guttas sak.

Jeg avslutter med det jeg anser som et beskrivende og godt eksempel:

Guttas Campus gjør en kjempeinnsats for dagens unge gutter, og jeg har selv vært med å gi dem en pris for deres arbeid som tidligere leder for MannsForum. Samtidig er oppmerksomheten fra etablerte medier minimal. Til tross for det engasjementet jeg har, så er det svært sjelden jeg legger merke til at det skrives artikler i etablerte medier som løfter frem gutter og menn som fremstår som positive rollemodeller. Derimot blir jeg nedlesset av artikler om giftig maskulinitet og rollemodeller med ekstreme meninger innefor både samfunnsdebatt og politisk debatt. Og for meg fremstår mye av dette som totalt fremmed med de verdier jeg selv har.

Jeg identifiserer meg ikke med det som skrives. Og det er det åpenbart mange andre menn, unge som ikke fullt så unge, som ikke gjør heller. Både etablerte medier og store deler av venstresiden i norsk og internasjonal politikk oppfattes av unge menn og gutter i dag som ubalansert i sitt syn på gutter, menn og likestilling, med dagens stadig økende polarisering mellom kjønnene som resultat.

Derfor har jeg engasjert meg i arbeidet med å etablere en ny organisasjon som skal jobbe med fokus på gutter og menns utfordringer.